Hør det her:

Karneval-kåseri

Eller les det selv:

Denne uken starter karnevalsesongen på ny. Både det kjente karnevalet i Rio de Janeiro, og den noe mindre, men ikke mindre prestisjefylte, karnevalbursdagen i her Volda.

Vel og merke har det ikke vært tradisjon her i Volda i mer enn to år, men jeg føler de mindre studentstedene oftere har tradisjon for utkledningsfester enn i de større byene. Uansett, så går det prestisje i beste kostyme, og i år var det fritt frem for å kle deg ut som hva enn du måtte ønske deg.

Karneval 2011 - Svampebob

Å pokker, var det første jeg tenkte da jeg fikk invitasjonen. Misforstå meg rett, jeg synes kostymefester er morsomt nok. Men det å være avhengig av å være så utrolig kreativ og original skremmer vettet av meg. Eller rettere sagt, motet fra meg.

Et annet, mildt sagt, pinlig faktum er at mange jenter ser på karneval som den perfekte mulighet til å kle seg i overkant sexy, og likevel komme unna billig-stempelet.

Kler de seg ut som en sykesøster, skal ikke skjørtet gå lenger enn til rett under stussen, og en heks blir aldri så stygge som jeg husker dem fra da jeg var barn. Jeg mener da bestemt at hekser hadde store neser med vorter på, og ikke utrigninger her i fra og til Villa Medusa?

En kvinnelig soldat kan se riktig så påkledd ut, og en kan tenke at det her er en jente som ikke har utnyttet muligheten. Men tanken varer kun til hun snur seg, og det viser seg at hun i påkledningsøyeblikket rett og slett har ”glemt” å ta på seg noe under skjorten. ”Ops, Sir. Unnskyld, Sir” Det er mer enn godtatt, svarer Sir.

Karneval 2012 - Pirat Karo og Anders Two face

I fjor var jeg utkledd som noe så sexy som Svampe-Bob, iført en gulmalt pappeske. Litt utpå kvelden ble dog pappesken veldig brysom å manøvrere rundt i, og ikke mist, å sette seg ned med. Jeg tok meg selv da

i å tenke, at hun som hadde kledd seg ut som sexy sigøyner hadde mye lettere for å svinge seg på dansegulvet.

Det endte med at jeg tok av meg hele pappesken, og spradet rundt i det jeg hadde under – som var en slags tettsittende sort trikot. Såå – Jeg vet ikke hva som er verst,

Dette året satser jeg derfor i en helt ny, og uorginal retning. Jeg skal være en pirat, en skikkelig barsk en!

//: Karoline

Voy a saltar, borrar el miedo
Voy a juntar voluntad y deseo
Voy a vivir mi vida creciendo

Solo esta vez, pero sin zero
Voy a empezar escuchar lo que siento y
Todo irá bien, me lo prometo

TODO IRÁ BIEN – ME LO PROMETO!

Norsk (noruego)

Man må være gal for å være så glad
For å glemme det mørke, og døden
Man må være sterk
For å overleve i denne grå jungelen

Jeg skal hoppe, fjerne frykten
Jeg skal forene villighet og ønsket
Jeg skal leve mitt liv, voksende

Bare denne gangen, uten noe
Skal jeg begynne å lytte til hva jeg føler og
Alt kommer til å gå bra – det lover jeg meg

ALT KOMMER TIL Å GÅ BRA – DET LOVER JEG MEG!

Det sies at nesten alle opplevelsene du gjør deg i livet vil du se tilbake på og enten huske som helt fantastiske, eller noe skikkelig drit. Og dersom du i utgangspunktet hadde en litt dårlig opplevelse, vil den bare bli verre og verre hver gang du ser tilbake. Dersom majoriteten av minnene er positive, glemmer du derimot alle nedturene i den epoken av livet ditt. Det er litt sånn jeg føler det nå, her jeg sitter på flyplassen med gråten i halsen, og det siste halvåret av livet mitt pakket ned i den bagen jeg hadde med meg ned, pluss tre til, og en gitarbag.

Akkurat i dette øyeblikket kunne jeg gjerne blitt her i Valencia litt tid, nå som jeg endelig har fått en rutine på ting, lært språket, fått venner og et liv i Spania. Likevel vet jeg at ikke det ville blitt det samme.

De siste tre månedene har vært fantastiske (med unntak av noen av disse glemte nedturene, som vi har snakket om, som viser sitt stygge ansikt innimellom). Men man må jo nesten huske dem, for hvis man ikke vet hvordan det er å være under middelstreken på ”jeg har det bra- skalaen”, så er det vanskelig å sette pris på det når man krabber seg over streken igjen.

Det tok litt tid å komme inn i den spanske kulturen, og ikke minst inn på spanjolene, som jeg trodde var mye mer åpne. Så, de første månedene ble litt tøffere enn jeg hadde regnet med. Dette har nok også litt med det jeg liker å omtale som ”språksmellen”. Slapped in the face by Mr.Language! Så uten de to fantastiske jentene jeg bodde med hadde nok de første månedene blitt tunge.

Jeg føler meg heldig. For jeg har hatt flaks med så å si alle valg jeg har tatt her nede. Hun jeg leide leilighet av (Alessia) er helt fantastisk, og mexicaneren (Pera) som bodde med oss fikk meg til å le hver dag – begge helt herlige personer! De fagene jeg endte opp med (i samråd med noen av professorene på CEU Universitetet) har vært både spennende og lærerrike, og nesten hver dag har jeg gledet meg til å gå på skolen – med unntak av de dagene vi hadde improvisasjon i faget Radio. Det gav meg nerver som en usikker 14-åring, og fikk meg til å svette selv om skolen hadde temperatur lik en norsk vinterdag, pga air-con’en.

Etter de første ukene på uni gikk det bare oppover. Med språket, med fagene og de spanske vennene begynte å glimre med sitt herlige nærvær. Når det gjelder språket har det hjulpet utrolig mye å hele tiden bli tvunget til å snakke spansk; både hjemme og på skolen, og over alt ellers. Nå er jeg bare livredd for å glemme alt jeg har slitt så hardt for å lære – derfor streamer jeg spansk radio! Også har jeg fått en spansk serie av moren til Maria, og bøker er medkjøpt!

Et halvt år har gått fort, nesten alt for fort. Men nå er det bare å se fremover, og ikke etterleve for mye i den spanske drømmen. Det er mye å glede seg til, og mye og glede seg over i året som kommer også. Også er det jo bare en 4 timers flytur som skiller meg og byen og menneskene jeg har blitt så glad i.

Her er en liten liste over ting som er spanske kuriositeter:

-       De har siesta (pause på to timer midt på dagen, hvor alt er stengt)

-       Alle har hunder. Bitte små hunder! Selv de store muskelkarene har små chiwawa’er

-       Disse små hundene bæsjer dog de også, tross de er små. Rett på fortauet..!

-       De spiser søte ting til frokost, og gjerne også til det lille måltidet etter skolen kl 18

-       Noen går med ballerinasko om vinteren, mens andre går med pelsksko og UGGs.

-       De banner veldig mye, og selv eldre damer sier ”fitte” (cono)..

-       Øl selges over alt, til en hver tid. Også i kafeen på treningssenteret.

-       De bruker formen De.. Hvis du snakker til en eldre, eller viktig person. Altså ”Kan De være så snill å forklare…” Dette fører til hodebry hos meg, hvem regnes som viktige, eller eldre mennesker? Og hvem blir fornærmet og føler seg gamle når man bruker den høflige formen?

-       Når det regner blir det små basseng på veien, fordi det regner så innmari mye, på kort tid! Da er det dumt å gå på fortauet..

-       Mange hører på musikk fra telefonen sin fra høytaleren, på metroen osv. Utrolig irriterende, når det bare er dårlig musikk på de harrytassene som gjør det!

-       ALLE har fancy telefon. Alle!

En español

 A las dos de la tarde me parce muy extraño que las tiendas todavía no han cerrado para la hora de comer, y yo quiero mi siesta.. Además constantemente me estoy quejando por el frío, que normalmente me encanta. La cultura española me ha entrado más que pensé, y no me ha dado cuenta hasta ahora, cuando otra vez estoy en mi país del Norte.

Se dice que todo las experiencias que te haces en tu vida, recuerdas cómo que fueran maravillosas, o totalmente lo contrario. Si tuvieses la mayoría de las  experiencias positivas, el total de tus recuerdos sería positivo. Además es más probable que olvides las cosas malas que te pasó en este tiempo de tu vida. Aún los experiencias malas no son irrelevantes para nada. Las necesitamos para recordar y reconocer cuando estamos realmente felices. Es algo así, que siento ahora mismo – aquí estoy en el aeropuerto intentando entender que mi estancia en España está acabando. Llevo los ultimo seis meses de mi vida en la maleta que tenía cuando llegue, más tres otros – y una guitarra.

En este momento podría fácilmente quedarme unos meses más en Valencia, porque justo he obtenido una rutina, he aprendido la idioma, tengo amigos aquí – una vida aquí. Sin embargo sé que no sería lo mismo, si me quedaría.

Los último tres meses han sido fantásticos (también he tenido experiencias malas pero como he dicho antes, nos olvidamos dar cuenda a estos cuando la mayoría son recuerdos buenos!) El primero mes después el curso de español durante el verano, fue bastante difícil y he luchado para mantener el animo y éxito que tenía cuando llegue. Pero poco a poca empezó a cambiarse la situación. Me pasó lo que me gusta denominar “el golpe de idioma”.. Es decir.. Que el señor Castellano me ha pegado mil veces en mi cara, para no hablar la idioma, o no entender nada. Pero por suerte, no me ha pegado tantas veces los ultimo meses.. Os doy un ejemplo; Alex había dicho algo divertido y yo respondí; “jajaja, ¡¡que sonrisa!!” En lugar de decir; que risa.. Este es un ejemplo bastante mono – tengo muchos más.. Que son mejor olvidado..! JAJA!

He tenido suerte. Es necesario decirlo, recordarlo y entenderlo. Porque casi todo mis decisiones tomados han sido buenos – con asignaturas, mi piso, la universidad y la ciudad. Y además con la gente que he tenido la placer a conocer! Sin mis dos maravillosas compañeras de piso, mi estancia no habría sido lo mismo. Mi mexicana (Pera) que me hacía reír cada día, con todo sus curiosidades, y mi italiana (Alessia) que me hacía sentir como en casa.

He tenido suerte con mis asignaturas elegido y los profesores, y casi cada día iba al CEU con mucho ánimo – excepto los días cuando teníamos improvisación en la asignatura de Radio.. Algo que me hizo sentir insegura como un adolescente con granos, y sudando como una loca.. Aún hacía un frío que te pudiese matar por el acondicionador de aire. No me ayudó nada que María de repente me preguntó “¿Estás nerviosa? ¿Sabes que te pone una nota, verdad?” No lo sabía… Y me puse aún más nerviosa..

Por suerte mis compañeros de clase me han tratado muy bien, y voy a echar de menos a mis amigo. Algunos tanto que no lo puedo explicar, ni todavía entender.

Ahora tengo miedo de olvidar todo lo que he luchando tanto para aprender, y he comprado libros y series españolas. Y ya he comprado mi vuelo para celebrar las Fallas con los mejores!

//: Karoline

Lill' sis made me breakfast in bed

Endelig hjemme til jul, og det er snø! I allefall frem til formiddagen om vi skal tro meterolgene – 9 grader og regn? Nei takk!

Det er da veldig godt å være hjemme, særlig når lillesøster lager frokost på sengen. Nå mangler bare noen av julegavene innpakning, så er jeg klar for morgendagen. Familiejul, god norsk julemat, og ikke minst 3 nøter til Askepott på Tv! Blir ikke bedre enn det.

Savner Valencia litt, men skal jo snart tilbake, så enn så lenge må jeg passe godt på å nyte tiden her hjemme med venner og familie!

Español:

Al fin estoy en casa con mi familia, y estamos llegando a navidad! Y hay nieve – pero solamente hasta mediodía si vamos a creer el hombre del tiempo.. 9 grados y lluvia? No gracias!

Que bueno lo es, estoy en casa! Particularmente cuando mi hermatina (9 años) me ha hecho desayuno! Ahora solamtente falta envolver unos regalitos, y estaré lista para Noche buena mañana! Cena familiar, comida noruega y el programa “3 nøtter til Askepott” (Un program de la tele, super navideño, que tenemos que ver cada año, si no no llega la navidad..!)

Estoy ehando de menos VLC, un pocito, pero regresaré pronto, entonces por el momento: disfruto las vacaciones en Noruega, con mi familia y mis amigos!

//: Karoline

Sjekk ut denne julesangen. Jeg blir kjempeglad hver gang jeg hører den! Solisten er Maria, en av mine beste venner i Valencia.

Klokken var litt over vanlig barne-tv-tid, men det gjorde ikke noe, fordi hjemme i stuen (i gaten Bordellet 6, puerta 6 – ironisk adresse for anledningen som i aller høyeste grad var i overkant barnevennlig) har vi fått tilsendt Amalies jul i posten. Gode, gamle Amalies jul, fra 1995! Nostalgien satt i meg der jeg sang av full hals, mens jeg underveis oppdaget alle tekstfeilene som hørtes så riktig ut da jeg var liten nisseunge.

Ved min side i sofaen satt Alessia, og ikke skjønte et plukk. Ettersom hun er italiensk. Men hun likte grøten jeg hadde laget. I vår lille pakkekalender (som har 24 små skuffer og Disney-motiv) hadde jeg krøllet sammen en grøtposen – og på bordet stod det ferdig; “Rusengrusgrit”, som Alessia kaller det.

Ringer julen inn med julegrøt, Amalies jul på DVD og italiensk julekake

Rent bortsett fra at det nå plutselig har blitt desember kan jeg også melde om et par andre ting:

- Jeg har stått på spanskeksamen, med en god score på 8,3 av 10 mulige.
(Karaktersystemet her går fra 1-10, der alt under 5 er stryk)

- Jeg har begynt å løpe igjen etter korsbåndsoperasjonen (hurra for mye trening og resultater, selv om det enda gjør vondt til tider)

- Jeg er ca 12t på skolen i gjennomsnitt disse dagene, og jobber med programmer som illustrator, fotoshop og annet som er gøy.

- Jeg har fremdeles redselsfylt respekt for radiolæreren min (selv om hun er riktig så sympatisk, og veldig hjelpsom når hun)

- Fra i dag har vi en uke fri (en av disse broene jeg har forklart tidligere, når de finner det for godt å bare binde sammen en hel uke med fri når de har fri på tirsdag og torsdag – pokker tyte heller, vi tar en uke fri, tenker de!)

- Jeg må bruke første del av puenten (“bro-ferien”) til å lese masse masse masse fag, og jobbe som en gudinne i illustrator ..fordi:

- .. jeg har 3 STORE avsluttende arbeider i tre forskjellige fag som skal leveres etter denne uken med ferie..

- .. samt at jeg må lese til radioeksamen, slik at jeg kan imponere den før nevte læreren

- Dessuten skal jeg til Barcelona med Johanna (som flyr ned fra Norge) neste helg- hurra for jentetur! Shopping og champagne!

Oppgave: objekt i 3D og bruk av "malla"

Dette er noe jeg har laget helt selv i Adobe Illustrator. Det tok bare 5t å lage det – mer komplisert enn det ser ut som, jeg LOVER. Det hjelper heller ikke at jeg det er første gang jeg har lært å manøvrere dette verktøyet, som på spansk heter “Heramienta malla”.

Dette skapte førøvrig litt artige problemer da jeg skulle jobbe litt hjemmefra på min egen Mac, hvor jeg har Illustrator på engelsk. Da måtte jeg søke på det herlige Internettet for hva ordene het på engelsk – for jeg kunne det bare på spansk.

Det er mye å gjøre, men det er da riktig så gøy. Veldig tidkrevende, men veldig gøy!

//: Karoline

La meg si at jeg ikke gjør meg helt tipp topp som “direktereporter” på spansk radio. Jeg gjorde meg veldig mye bedre på spaoppholdet med pappa i Alicante. Dét var mer min greie det.. Oh lala! 1t med massasje, påfulgt av 1t ansiktsbehandling – og deretter lå vi og mørnet i tyrkisk bat en times tid.. Så gikk vi ut og spiste biff og tok desserten i sjokoladehimmelen. Et episk sjokoladested hvor de hadde hjemmelaget sjokolade, og helt fantastiske kaker.. Mmm!

Denne uken kommer helt sikkert til å gå fort, det er allerede nesten tirsdag. Nei, nå tuller jeg. Klokken er jo bare halv fire på ettermiddagen, men plutselig så er det treningstid, også vips er det natta. Og så, så er det tirsdag.

Jeg må passe på å nyte de siste 4 ukene før juleferien. Det er jaggu ikke lenge til – én måned, for å være presis.

Før det har jeg to skriftlige eksamner, og to avsluttende arbeid. Så kryss fingrene for meg, alle! (På forhånd takk!)

Nå sitter jeg på Starbucks.. Der har de helt fantastisk rakst wifi. (vifi, uttaler spanjolene, det er artig. De spanskifiserer alle ord, eller oversetter de ordene som ellers i verden er like over alt. F.eks til AIDS, sider de SIDA.)

Nå skal jeg drikke kaffen min, og se på serier, for jeg skal drasse meg opp på treningssenteret.. Hadet!

//: Karoline

Dagen startet veldig tidlig, typ klokken 08, fordi Alessia hadde skaffet to VIP-pass til Moto GP. Jeg stavret meg ut til badet, og skjønte fint lite da jeg ikke kom meg inn, fordi det hang noe stort, og firkantet i veien.. Det var et bursdagskort fra to venninner, som hadde hengt det opp etter jeg hadde lagt meg natten før. God start på dagen.

Så mistet vi metroen, fordi vi feilberegnet tiden – rett og slett fordi vi bor for nærme metroen. Men vi hadde god tid, og dessuten vi hadde VIP-passene, så billetter trengte vi ikke tenke på. De gjorde sånn at vi kunne gå hvor vi ville, sammen med alle deltakerne, og kjendisene! Moto GP er veldig stort her i Spania, og hvis det er noen som lurer på hva det er, er det som raserbiler, som kjører på bane – bare at de kjører motorsykler, og ikke biler. Men de kjører i over 200 km/t..

Det var veldig gøyalt, jeg har jo aldri sett noe slikt før. Alessia er stor fan, og viste hva alle het, det gjorde pappaen hennes også. Også var det mange folk som falt, og skled bortover asfalten, som små tøydukker! Hadde aldri tenkt meg at det var det jeg skulle komme til å gjøre på min 22. bursdag. Dessuten så vi Paris Hilton, hun var like blond som vi har sett i ukebladene.

På kvelden lagde jeg ovsbakt laks, Norwegian style, til noen venninner (og en kjæreste som var innfløyet fra Roma). Dessuten lagde jeg sandefjordsmør, og det ble godt tatt i mot blandt gjestene. Så, en stor takk til Trines matblogg, for fine tips!

En italiener lagde tiramisu, mmmMMMmm! Kan ikke si noe annet. Da alle smaksløkene var tilfredsstillt hadde jeg lovet Maria at jeg skulle spille på gitaren min, Waikiki. Så da måtte jeg jo gjøre det, og alle sang med og stemningen steg ytterligere.

Etter en stund kom det enda en venninne, en spansk en, Laura. Også ble champagnen sprettet, klokken 22.30, på en søndag. Skål for ungdomsårene og at skolen begynner sent på mandager. Viva España!!

Altså hadde jeg en helt fantastisk bursdag, og jeg kan ikke la være å tenke på hvor heldig jeg er som har så flotte venner, i dette fremmede landet! Tre ganger tre hurra!

//: Karoline,

gladlaks,

22 år, bosatt i Spania!

Granatepler i Granada

Når spanjolenes helligdag faller på en tirsdag, så lager de en “bro”. Det vil si langhelg for oss studenter. Da blir vi glade, og drar på tur til Granada..

Etter en 7 timers tur med nattog fra Valencia til Granada var Elena (italiener, fra spanskklassen min) og akkurat passe lei av tog, og akkurat passe nok uthvilt til å dra til hotellet, legge fra oss sekkene, og dra rett ut på sight seeing. Vi skulle ikke kaste bort ett eneste minutt på å være slitne, for hele Granada skulle rekkes å utforskes før vi skulle ta nattoget tilbake til Valencia søndag natt. Så vi snørte joggeskoene, tog kameraet i hånd og la ut for å se Alhambra. «Det røde slottet» er et palass og et festningskompleks som ble bygget på midten av 1300-tallet av de mauriskeherskerne i emiratet Grenada, i dag i den autonome regionen Andalucía i Spania. Festningen står i dag på UNESCOs verdensarvliste og er en av Spanias største turistattraksjoner. Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Alhambra

Etter et par timer blandt et hav av andre turister slentret vi litt rundt i gatene før vi innså at vi var nødt til å ta en liten siesta, for at vi skulle greie å holde ut til kveldens fiesta. Så vi la oss nedpå hotellsengen, som var en dobbeltseng i et relativt lite rom, med et knøttlite bad, dog med badekar, og et klesskap – som siden skulle komme til å lukte av ku. Dette kommer jeg tilbake til siden.
Da siestaen var gjennomført kledde vi oss for restaurantbesk og flamenco-show. Granada er kjent for sigøynertradisjoner og fantastisk flamencodans, og vi ble absolutt ikke skuffet.

Bussàfören/ guiden

På veien hjem fant vi ut at vi like så godt kunne ta en av bussene som var så latterlig små. Vi forstod veldig snart hvorfor de ikke var bygget i større proporsjoner, da de brostensbelagte gatene i Granada tilsvarer bredden av fire personer som står ved siden av hverandre. Og ja, jeg kan bekrefte at det skaper problemer når en stakkars fotgjenger gjør et tappert forsøk på å holde seg inntil veggen når bussen raser forbi. Særlig hvis det er en fet tysker, med telelinse hengende rundt halsen.

Uansett, så endte det med at vi ble sittende på bussen 40 min ekstra enn hva vi hadde behøvd, Vi holdt bussjåføren med selskap på den runden han kjørte den kvelden. Rute 35. Han lovet og gi en så grundig guided tur han kunne. La meg gi et eksempel:
Bussjåfør/”giude”: “Dette er Parque del Triunfo, Triumfparken.”
Karoline: “Åja, hvilken triumf da?”
Bussjåfør/”guide”: “Hmm. Nei, det vet jeg ikke du”
Vi fikk oss i allefall en god latter, og en pekepinn på hvor vi ville dra neste dag, med dagslyset på vår side.

Dagen etter pløyde vi gjennom den gamle Katedralen i sentrum på morningen, i den tro om at vi ikke ville rekke å se alt det vi ønsket av Granada, dersom vi ikke holdt et relativt høyt turisttempo. Så bar det videre opp i høyden, der vi hadde vært med “guiden” vår kvelden før.

Sacramonte

I sigøynerområdene Sacramonte og Alabacín. Der er mange av husene hugget ut av fjellet, og malt hvitt og det ser riktig så koselig ut.
Så tok vi oss en lunsjstopp og dro frem salatene vi hadde kjøpt på supermarkedet. Vi triumferte over turisttriumfene den dagen, i Triumfparken. Mens vi funderte hvilken triumf parken var til ære for. Jeg drev og leste Hjemkomsten av Victoria Hislop, som tar for seg en familie bosatt i Granada under den Spanske borgerkrigen (1936-1939). Og det var veldig gøy å kunne kjenne seg igjen i noen av de beskrivelsene av gatene og stemningen i byen, som jeg hadde opplevd gjennom å lese boken.

Etter litt hvile rekte vi litt rundt i gatene, stadig på jakt etter nye sights to see. Og vi kom over gamlebyen, og en rekke andre kirker, katedraler og småhandler som minnet veldig om Marokko. Noe som ikke er så veldig rart, ettersom denne delen av spania lenge var i arabiske hender. Plutselig så jeg den. Vesken jeg så lenge hadde lett etter. Der hang den, lysebrun, og i ekte kuskinn. Jeg kjøpte den for 53€ etter en halvtimes pruting. Vi stakk hurtig innom det knøttlille (og overprisede) hotellrommet for å legge fra oss dagens fangst, og gikk ut for å spise tapas.
Nam nam. Tapas og rødvin (selvom den serveres kald her i spania) blir aldri feil. Det gjorde også kvelden morsommere da buss 35 suste forbi i bakgatene der vi satt og spiste. Og bussjåføren fra kvelden før kjente oss igjen, og vinket og smilte.

Vista de Alhambra

Da vi slitne vendte tilbake til det lille hotellrommet var det som om en hel flokk med kuer kom løpende mot oss. “Hva er den lukten?!” Spurte Elena, og det vil være en underdrivelse dersom jeg så hun rynket på nesen.
Der, på sengen, lå min nye skinnveske i all sin prakt. Den ble forvist til klesskapet. Men først tok vi ut alle klærne våre – sevfølgelig.
Da vi oppsummerte hva vi hadde gjort, sett og spist i Granada de siste to dagene, fant vi ut at det ikke var igjen noen sights å se neste dag. Vi hadde vært for effektive turister. Hvordan er det mulig, lurte vi.
Neste morgen hadde vi en hel dag forran oss i Granada, uten noe spesielt å gjøre. Mye tusling gatelangs, litt souvenirshopping og mere tusling. Som en forveksling satt vi oss inni mellom i en park og leste litt i bøkene våre. Det var veldig fint vær, så vi fikk til og med litt kledelig høstfarge i ansiktet. Etter noe som virket som uendelig mange timer å gjøre ingenting så vi en lapp. “Husk å stille klokken en time tilbake!”
Det var en dame som så oppstemt til oss at vi fikk en hel time ekstra i Granada – nyt den. Oppfordret hun. Vi slo oss i hodet, og dro opp kartet, som vi hadde finkjemmet femten ganger før. Vi bestemte oss for å se sommerhuset til dikteren og kunstneren Federico García Lorca, som ble drept under borgekrigen.

Da klokken endelig nærmet seg avreise og vi tok en taxi til togstasjonen kom toget inn på perrongen 30 min avgang. Det var en hyggelig overaskelse i all ventingen. Så da satt vi oss i kupeen, og ventet på at toget skulle ta oss hjem igjen til Valencia. Etter få minutter hadde jeg lest ferdig boken fra Granada, og jeg sovnet. Jeg relativt godt, og plutselig var vi hjemme igjen. Klokken fem om morningen. Og sekken min stinket ku.

¡¡Que feliz estoy!!

Elena, mi compañera de viaje¡¡Que feliz estoy!!

Oppsummert: Fin helgetur!

//: Karoline

For flere bilder klikk her.

Español: He recibido un regalito de mi querida amiga Livia, que vive en Brasil. Era muy chulo, y estoy tán contenta, y para que Livia lo puede leer, lo escribo en ambas idiomas.

N: Saa var det snart helg igjen, og en evighet siden jeg har hatt tid til aa blogge litt. En rask oppsummering, og noen bilder kommer her:

E: Ya esta llegando el fin de semana, y llevo muchiiiisimo tiempo sin escribir aquí en el blog. Siguente viene un sumario breve:

Mi guitarra nuveva. Es muy pequeña, aún parece que no.. Jeje..!

N: Noe annet viktig som nylig har skjedd er at jeg har faatt meg en ny venn; Waikiki. En nusselig liten gitar, som har usedvanlig god lyd – til aa vaere saa liten! Jeg har vannblemmer paa fingrene, fordi jeg har spillt i timesvis, i gledesrus. Og det beste er at Waikiki allerede har en kjempefin venninne, Honolulu. Og hennes eier er verdens mest sympatiske jente. Med henne synger og spiller jeg mye

E: Una otra cosa importante que ha pasado es que he tenido un amigo nuevo, se llama Waikiki! Es la guitarra más mona que he visto en todo mi vida. Pequeñita, pero tiene un sonido bastante bien, por su tamaño. Tengo heridas en mis dedos, porque he tocado por horas y horas, en pura alegría. Y lo mejor, es que Waikiki ya tiene una amiga más bonita, Honolulu. Y su dueña es una chica más simpatica, con ella toco y canto mucho

 //: Karoline

En tur i Biopark, som er en helt fantastisk dyrepark med mange eksotiske dyr. Rusletur i gamlebyen, og sett markedet i byen. Besøkt vertsmoren min, som hadde disket opp med paella. Moro med mamma som bare snakket norsk til Carmen, som bablet i vei på spansk til henne. Og mellom munnfullene med paella og spanske historier ba meg å oversette hva hun nettopp hadde sagt..

Ubeskrivelig deilig å få besøk, og det og bare kunne prate norsk, og ikke anstrenge seg for å gjøre seg forstått. For en følelse! Et hotellopphold midt i bysentrum gjorde dessuten sitt til at jeg følte at jeg også hadde en liten ferie. Strandturer og godmat, skal heller ikke kimses av.

Tusen takk til mamma, lillesøster Amanda og Ryanair som gjorde helgen mulig!

Jeg møter denne uken med ny energi. Og godt er det, for det er flere innleveringer som venter!

//: Karoline