21st Nov2011

En hurtig liten oppdatering

by karolinebuer

Det har plutselig gått en uke, og siden sist har jeg vært på utflukt med familien til Maria og pappa har vært på besøk. Dessuten har jeg vært på spa-hotell og jeg har hatt improvisasjon på radio.

La meg si at jeg ikke gjør meg helt tipp topp som “direktereporter” på spansk radio. Jeg gjorde meg veldig mye bedre på spaoppholdet med pappa i Alicante. Dét var mer min greie det.. Oh lala! 1t med massasje, påfulgt av 1t ansiktsbehandling – og deretter lå vi og mørnet i tyrkisk bat en times tid.. Så gikk vi ut og spiste biff og tok desserten i sjokoladehimmelen. Et episk sjokoladested hvor de hadde hjemmelaget sjokolade, og helt fantastiske kaker.. Mmm!

Denne uken kommer helt sikkert til å gå fort, det er allerede nesten tirsdag. Nei, nå tuller jeg. Klokken er jo bare halv fire på ettermiddagen, men plutselig så er det treningstid, også vips er det natta. Og så, så er det tirsdag.

Jeg må passe på å nyte de siste 4 ukene før juleferien. Det er jaggu ikke lenge til – én måned, for å være presis.

Før det har jeg to skriftlige eksamner, og to avsluttende arbeid. Så kryss fingrene for meg, alle! (På forhånd takk!)

Nå sitter jeg på Starbucks.. Der har de helt fantastisk rakst wifi. (vifi, uttaler spanjolene, det er artig. De spanskifiserer alle ord, eller oversetter de ordene som ellers i verden er like over alt. F.eks til AIDS, sider de SIDA.)

Nå skal jeg drikke kaffen min, og se på serier, for jeg skal drasse meg opp på treningssenteret.. Hadet!

//: Karoline

12th Nov2011

Hurra for meg, som fyllte mitt år!

by karolinebuer

Jeg har blitt ett år eldre, og nærmer meg med stormskritt voksenalder. Enda har jeg heldigvis mange år igjen, det ble feiret på dagen, 6.november, en søndag – med champagne!

Dagen startet veldig tidlig, typ klokken 08, fordi Alessia hadde skaffet to VIP-pass til Moto GP. Jeg stavret meg ut til badet, og skjønte fint lite da jeg ikke kom meg inn, fordi det hang noe stort, og firkantet i veien.. Det var et bursdagskort fra to venninner, som hadde hengt det opp etter jeg hadde lagt meg natten før. God start på dagen.

Så mistet vi metroen, fordi vi feilberegnet tiden – rett og slett fordi vi bor for nærme metroen. Men vi hadde god tid, og dessuten vi hadde VIP-passene, så billetter trengte vi ikke tenke på. De gjorde sånn at vi kunne gå hvor vi ville, sammen med alle deltakerne, og kjendisene! Moto GP er veldig stort her i Spania, og hvis det er noen som lurer på hva det er, er det som raserbiler, som kjører på bane – bare at de kjører motorsykler, og ikke biler. Men de kjører i over 200 km/t..

Det var veldig gøyalt, jeg har jo aldri sett noe slikt før. Alessia er stor fan, og viste hva alle het, det gjorde pappaen hennes også. Også var det mange folk som falt, og skled bortover asfalten, som små tøydukker! Hadde aldri tenkt meg at det var det jeg skulle komme til å gjøre på min 22. bursdag. Dessuten så vi Paris Hilton, hun var like blond som vi har sett i ukebladene.

På kvelden lagde jeg ovsbakt laks, Norwegian style, til noen venninner (og en kjæreste som var innfløyet fra Roma). Dessuten lagde jeg sandefjordsmør, og det ble godt tatt i mot blandt gjestene. Så, en stor takk til Trines matblogg, for fine tips!

En italiener lagde tiramisu, mmmMMMmm! Kan ikke si noe annet. Da alle smaksløkene var tilfredsstillt hadde jeg lovet Maria at jeg skulle spille på gitaren min, Waikiki. Så da måtte jeg jo gjøre det, og alle sang med og stemningen steg ytterligere.

Etter en stund kom det enda en venninne, en spansk en, Laura. Også ble champagnen sprettet, klokken 22.30, på en søndag. Skål for ungdomsårene og at skolen begynner sent på mandager. Viva España!!

Altså hadde jeg en helt fantastisk bursdag, og jeg kan ikke la være å tenke på hvor heldig jeg er som har så flotte venner, i dette fremmede landet! Tre ganger tre hurra!

//: Karoline,

gladlaks,

22 år, bosatt i Spania!

02nd Nov2011

Destination: Granada

by karolinebuer

Granatepler i Granada

Når spanjolenes helligdag faller på en tirsdag, så lager de en “bro”. Det vil si langhelg for oss studenter. Da blir vi glade, og drar på tur til Granada..

Etter en 7 timers tur med nattog fra Valencia til Granada var Elena (italiener, fra spanskklassen min) og akkurat passe lei av tog, og akkurat passe nok uthvilt til å dra til hotellet, legge fra oss sekkene, og dra rett ut på sight seeing. Vi skulle ikke kaste bort ett eneste minutt på å være slitne, for hele Granada skulle rekkes å utforskes før vi skulle ta nattoget tilbake til Valencia søndag natt. Så vi snørte joggeskoene, tog kameraet i hånd og la ut for å se Alhambra. «Det røde slottet» er et palass og et festningskompleks som ble bygget på midten av 1300-tallet av de mauriskeherskerne i emiratet Grenada, i dag i den autonome regionen Andalucía i Spania. Festningen står i dag på UNESCOs verdensarvliste og er en av Spanias største turistattraksjoner. Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Alhambra

Etter et par timer blandt et hav av andre turister slentret vi litt rundt i gatene før vi innså at vi var nødt til å ta en liten siesta, for at vi skulle greie å holde ut til kveldens fiesta. Så vi la oss nedpå hotellsengen, som var en dobbeltseng i et relativt lite rom, med et knøttlite bad, dog med badekar, og et klesskap – som siden skulle komme til å lukte av ku. Dette kommer jeg tilbake til siden.
Da siestaen var gjennomført kledde vi oss for restaurantbesk og flamenco-show. Granada er kjent for sigøynertradisjoner og fantastisk flamencodans, og vi ble absolutt ikke skuffet.

Bussàfören/ guiden

På veien hjem fant vi ut at vi like så godt kunne ta en av bussene som var så latterlig små. Vi forstod veldig snart hvorfor de ikke var bygget i større proporsjoner, da de brostensbelagte gatene i Granada tilsvarer bredden av fire personer som står ved siden av hverandre. Og ja, jeg kan bekrefte at det skaper problemer når en stakkars fotgjenger gjør et tappert forsøk på å holde seg inntil veggen når bussen raser forbi. Særlig hvis det er en fet tysker, med telelinse hengende rundt halsen.

Uansett, så endte det med at vi ble sittende på bussen 40 min ekstra enn hva vi hadde behøvd, Vi holdt bussjåføren med selskap på den runden han kjørte den kvelden. Rute 35. Han lovet og gi en så grundig guided tur han kunne. La meg gi et eksempel:
Bussjåfør/”giude”: “Dette er Parque del Triunfo, Triumfparken.”
Karoline: “Åja, hvilken triumf da?”
Bussjåfør/”guide”: “Hmm. Nei, det vet jeg ikke du”
Vi fikk oss i allefall en god latter, og en pekepinn på hvor vi ville dra neste dag, med dagslyset på vår side.

Dagen etter pløyde vi gjennom den gamle Katedralen i sentrum på morningen, i den tro om at vi ikke ville rekke å se alt det vi ønsket av Granada, dersom vi ikke holdt et relativt høyt turisttempo. Så bar det videre opp i høyden, der vi hadde vært med “guiden” vår kvelden før.

Sacramonte

I sigøynerområdene Sacramonte og Alabacín. Der er mange av husene hugget ut av fjellet, og malt hvitt og det ser riktig så koselig ut.
Så tok vi oss en lunsjstopp og dro frem salatene vi hadde kjøpt på supermarkedet. Vi triumferte over turisttriumfene den dagen, i Triumfparken. Mens vi funderte hvilken triumf parken var til ære for. Jeg drev og leste Hjemkomsten av Victoria Hislop, som tar for seg en familie bosatt i Granada under den Spanske borgerkrigen (1936-1939). Og det var veldig gøy å kunne kjenne seg igjen i noen av de beskrivelsene av gatene og stemningen i byen, som jeg hadde opplevd gjennom å lese boken.

Etter litt hvile rekte vi litt rundt i gatene, stadig på jakt etter nye sights to see. Og vi kom over gamlebyen, og en rekke andre kirker, katedraler og småhandler som minnet veldig om Marokko. Noe som ikke er så veldig rart, ettersom denne delen av spania lenge var i arabiske hender. Plutselig så jeg den. Vesken jeg så lenge hadde lett etter. Der hang den, lysebrun, og i ekte kuskinn. Jeg kjøpte den for 53€ etter en halvtimes pruting. Vi stakk hurtig innom det knøttlille (og overprisede) hotellrommet for å legge fra oss dagens fangst, og gikk ut for å spise tapas.
Nam nam. Tapas og rødvin (selvom den serveres kald her i spania) blir aldri feil. Det gjorde også kvelden morsommere da buss 35 suste forbi i bakgatene der vi satt og spiste. Og bussjåføren fra kvelden før kjente oss igjen, og vinket og smilte.

 

Vista de Alhambra

Da vi slitne vendte tilbake til det lille hotellrommet var det som om en hel flokk med kuer kom løpende mot oss. “Hva er den lukten?!” Spurte Elena, og det vil være en underdrivelse dersom jeg så hun rynket på nesen.
Der, på sengen, lå min nye skinnveske i all sin prakt. Den ble forvist til klesskapet. Men først tok vi ut alle klærne våre – sevfølgelig.
Da vi oppsummerte hva vi hadde gjort, sett og spist i Granada de siste to dagene, fant vi ut at det ikke var igjen noen sights å se neste dag. Vi hadde vært for effektive turister. Hvordan er det mulig, lurte vi.
Neste morgen hadde vi en hel dag forran oss i Granada, uten noe spesielt å gjøre. Mye tusling gatelangs, litt souvenirshopping og mere tusling. Som en forveksling satt vi oss inni mellom i en park og leste litt i bøkene våre. Det var veldig fint vær, så vi fikk til og med litt kledelig høstfarge i ansiktet. Etter noe som virket som uendelig mange timer å gjøre ingenting så vi en lapp. “Husk å stille klokken en time tilbake!”
Det var en dame som så oppstemt til oss at vi fikk en hel time ekstra i Granada – nyt den. Oppfordret hun. Vi slo oss i hodet, og dro opp kartet, som vi hadde finkjemmet femten ganger før. Vi bestemte oss for å se sommerhuset til dikteren og kunstneren Federico García Lorca, som ble drept under borgekrigen.

Da klokken endelig nærmet seg avreise og vi tok en taxi til togstasjonen kom toget inn på perrongen 30 min avgang. Det var en hyggelig overaskelse i all ventingen. Så da satt vi oss i kupeen, og ventet på at toget skulle ta oss hjem igjen til Valencia. Etter få minutter hadde jeg lest ferdig boken fra Granada, og jeg sovnet. Jeg relativt godt, og plutselig var vi hjemme igjen. Klokken fem om morningen. Og sekken min stinket ku.

¡¡Que feliz estoy!!

Elena, mi compañera de viaje¡¡Que feliz estoy!!

Oppsummert: Fin helgetur!

//: Karoline

For flere bilder klikk her.