Poeng scora: “Jeg har laga de helt sjøl!”
Vel inne i min andre uke på universitetet i Spania, er jeg fremdeles nødt til å sitte helt fremst i klasserommet med øyne, ører og alle andre sanser som kan brukes, mottakelige for all informasjonen, som kommer strømmende som en foss fra professorens munn.
Nå har i alle fall spanskkurset begynt. Det skal gå parallelt med undervisningen i de andre fagene, helt til desember. Så jeg ser lyset i spansktunellen. Nesten.
Etter jeg fikk en språkprøve slengt i ansiktet, da jeg kom uvitende og godtroende inn på språkkontoret. Jeg måtte bare ta prøven på strak arm, og ble etter min store forbauselse plassert i nivå B2 (til C1). Noe som er en hel haug nivåer bedre enn hva jeg opprinnelig ble plassert i da jeg ankom Valencia for litt over en måned siden. Slikt er jo oppløftende.
Annet som er oppløftende er episoder som for eksempel denne: Vi hadde faget Grafisk design og fotografi. Jeg satt, som forut forklart, fremst i klasserommet, med øyne og ører på stilk. (Slike (nerder) kalles empollones i Spania.) I friminuttet gikk jeg bak for å snakke med noen andre utvekslingsstudenter. De andre er av typen ”vi setter oss helt bakerst og bare snakker med andre erasmuselever”. Disse tar jeg sterk avstand fra, av prinsipp, og snakker bare til dem på spansk, når det lar seg gjøre. Stavrende, men jeg gir da i alle fall spansken et forsøk! Da gjør de det også, også er alle glade, og utenlandske sammen.
MEN, nå kommer det morsomme som skjedde: Det kom en jente fra Bulgaria, og lurte på hvor jeg var fra. Noruega sa jeg, som sant er. Dette hadde hun vanskeligheter med å svelge. ”Hva? Jeg trodde du var herfra jeg, du snakker jo så bra!” Jeg måtte le, og prøvde å takke blygt for komplementet, men jeg må innrømme at jeg nok ikke greide å skjule at jeg var riktig så fornøyd. Jeg tror mye av det skyldes bevegelsene jeg gjorde, type; ”albue/hånd med knyttet neve, møter kne”, mens man sier catching, som en pengemaskin.
Nå gjenstår bare å få spanjolene til å tro det samme. De har nemlig vist seg å være noe lukkede ovenfor utlendinger, men det er vi jo i Volda også. Så jeg skal ikke kaste stein i glasshus – men jeg lover at jeg skal være snill med alle fremtidige Erasmusstudenter i Volda. I alle fall de spanske. Bare gi meg noen venner! Klag, klag, liksom.
Men i dag på skolen synes store deler av klassen (inkludert min relativt kule lærer Maria Jose) at jeg var en gøyal og sporty, og ikke minst heldig nordmann som hadde bodd på Stadt – da jeg viste dem lapoint sin hjemmeside. Scorte poeng der altså! Jess! Og for kule hempsmykker jeg stolt kunne si at jeg har ”laga helt sjøøøl”.
//: Karoline
