karolinebuer.com

Internasjonal normmanual ønskes

For en stund siden var jeg en nyinnflyttet utlending i et nytt land. I hånd hadde jeg en stor grønn koffert, og saker til å være her i månedsvis. Med på flyttelasset fulgte det dog ikke med en manual til de nye normene i Spania.

Men, det viser seg at noen norske normer er mer internasjonale enn hva jeg hadde trodd. Det kanskje beste eksempelet på det er; at dersom det ikke er helt nødvendig, setter man seg ikke ved siden av en fremmed på metroen. Er det en treseter ledig, to vogner lenger borte, så stavrer du gjennom den bevegende metroen, som bukter seg gjennom tunellen som en halvsint slange på speed.

Vel borte ved din helt egne treseter, så setter du deg selvfølgelig ikke i midten. Er du gal? Du skviser deg borti et av hjørnene, og holder godt på vesken, og posene dine. Men også her i Spania finnes den andre typen mennesker. De som også setter seg i et av hjørnene, men sprer alle posene, og seg selv, utover gjerne to, eller tre seter, og flytter seg ikke selv om metroen begynner å fylle seg opp med mennesker som også bærer på 14 poser, og kunne trengt et sted å sette seg ned.

En annen norm som er nokså internasjonal er at høylytt skravling i mobiltelefon også er uglesett her nede i sør. Jeg satt for noen dager siden på metroen, og snakket (som normen tilsier) med lav røst. Eller, jeg holdt meg i alle fall lavrøstet til damen bak meg begynte å skrike og hoie. Etter volumet og dømme satt denne damen 1 cm fra øret mitt og det kjentes ut som hun forsøkte å gjøre meg døv. Da jeg etter hvert prøvde ”snu seg udiskret for å hinte”-trikset, innså jeg at damen ikke engang satt på raden rett bak meg!

Tydeligvis hadde hun ikke forstått essensen av oppfinnelsen mobiltelefon, som gjør at man kan snakke i et normalt toneleie, og likevel transportere lyden helt fint over distansen mellom deg, og samtalens andre part. Jeg, for eksempel snakket med min mor, som satt hjemme i Norge. Og det var ikke den dårlige forbindelsen som gjorde at vi måtte si ”ha det”. Det var at jeg rett og slett at ikke kunne høre min egen stemme. Med ett var jeg glad for at normen ”ikke sette seg ved siden av hverandre” også eksiterer her.

Dersom man mot formodning må dele en treseter med to andre ukjente personer, prøver man å ikke komme borti dem. For det første ville det blitt ulidelig klamt, og man ville klistret seg til hverandre som to ufrivillige klistremerker. For det andre er det jo en slags invasjon av ”privatlivets fred”. Derfor har vi en finfin ordning her i Spania: Dersom en av personene på kanten flytter seg, så hopper du fort til siden, og etterlater midtsetet til en annen uheldig jævel.

Altså, det er ikke en like lukket kollektivtransportkultur her, som i Norge. Folk snakker med mennesker de ikke kjenner, og kaller deg også gjerne cariño (elskede, hengivenhet, kjærlighet, omfavnelse, snuppe, søta, søten, fra trtrans.net) eller noe annet som er ment som en hyggelig bemerkelse. Min norske skjel har brukt ca en måned på å bli vant til dette. Nå smiler jeg bare bredt når damen på min faste kafé sier “hvordan går det cariño”, eller “hva kan jeg gi deg, guapa (søta)?”

En skikk jeg dog aldri kommer til å venne meg til er plystrekulturen. Man føler seg litt som et stykke kjøtt når man går på gaten, som en hvilken som helst annen innbygger i byen, og det med ett henger det et mannfolk ut av en bil, og plystrer og sleskt sier ”Hola guapa”. Da er det ikke like hyggelig å være guapa, skal jeg si jeg.

Jeg føler meg ikke lenger som en turist, jeg bor jo tross alt her nå. Men min blanke hud, mitt blonde hår, blåe øyne, og den noe ukorrekte spansken, avslører at jeg ikke innfødt, enda. Men normene begynner jeg da i alle fall å få kontroll på.

Normrapport slutt.

//: Karoline, Valencia