Så fort en plan kan forandres..
For ett år siden tenkte jeg i allefall ikke: “Hm, ja. Om ett år fra nå sitter jeg nok og småsvetter i Spania, mens jeg prøver å lære språket. Forresten, så tror jeg ikke jeg gidder å bestille hjemreise med det første heller.” Nei. Det tenkte jeg med sikkerhet ikke.
Min facebook-status for ett år siden
På ett år har altså hverdagen forandret seg fra sene vestlandskvelder i kjørlig vær, til enda senere spanske-kvelder i alt annet enn kjørlig vær. Den ene rundkjøringen i Volda, er byttet ut med tjue lyskryss, og kilometervis med Metrobane.
Riktignok er jeg den samme, og har de samme interessene, men studiet er også forandret. Nå skal jeg en liten periode studere PR. Nesten helt motsatt av journalistikk. Eller, forresten. Det er ikke helt sant – fordi jeg vet enda ikke helt klart hva jeg skal studere. Det er litt sånn som reklamene på Tv2: Se hva som skjer..
Noe annet som har forandret seg er linsebruken min. Ikke bare ser jeg dårligere, jeg har også begynt med månedslinser – noe som tilsier at jeg må passe på å ha nok linsevann, slik at de ikke tørker ut, som gullfisker som plutselig ikke har noe vann i fiskebollen sin, fordi f.eks katten har drukket opp alt. I dette scenarioet er jeg katten, men jeg har ikke drukket linsevannet da. Flaks for meg, så finnes det også mennesker i Spania som bruker linser, og til og med det samme linsevannet som jeg. Jeg vet ikke hva jeg trodde fra før av; kanskje at alle spanjoler helte salt i flaskevannet, ristet et par ganger og puttet “linsevannet” og linsene i hjemmelagde linseetuier av papp? Eller kanskje to brukte bruskorker?
Vel, heldigvis er spanjoler også siviliserte mennesker. Og de har mer eller mindre alt hva vi har i Norge. Noe som ikke er forandret er at jeg i dag, som for et år siden, fremdeles knasker Wasa knekkebrød. Og det er ikke fordi jeg pakket med meg hele kofforten full, men fordi de siviliserte og meget velutviklede spanjolene også liker å leve sunt, og spise knekkebrød. Hurra for det.
En annen ting som fremdeles er det samme er min trofaste følgesvenn Sjiraffen Per. Det er macen min. Den begynner å lakke på åra nå, og kan skryte på seg snart tre år. Hurra for Per, og la oss alle be for at han ikke forlater oss enda, slik at jeg kan fortsette å lire av meg anekdoter som dette til dere.
Signing off, and going to see Flamenco dance
//: Karoline og Sjiraffen Per
Ps. Per skal ikke være med på flamenko, men altså, han må da få lov til å hilse han óg?
