Varemaskinen fra helvete
 |
| Foto: Flickr/ Barron |
Praksis gjør alle og enhver desperate. Desperate etter søvn. Desperate etter snus, godis, mat, sveler, eller nøtter. Og overstadig desperate etter kaffe.
I dag var jeg desperat etter noe. Jeg visste ikke helt hva, men kroppen min gikk instinktivt mot vending machine’en, eller vareautomaten, som det heter på norsk. Etter klokken fire er nemlig den nærmeste sjappa som selger noe drikkbart eller spiselig stengt. Da må man drasse seg hele veien (les: 200 m) til Kiwi, som er rett over gaten fra redaksjonen. Men kroppen min ville ha nøtter med én gang.
Så da gikk jeg de 20 meterne bort til automaten som spytter ut herligheter som youghurt, lefse, og iskaffe. ”Men jeg vil jo ha NØTTER!” skrek jeg til automaten, men den hørte ikke på meg. Rart. Så da begynte jeg å se etter andre luksusprodukter å skjemme bort smaksløkene med.
Før jeg hadde puttet på penger trykket jeg på den knappet jeg trodde skulle snurre varehjulet rundt, slik at jeg kunne se de andre flotte varene. Men da, plutselig, åpnet det seg en luke. For en gave fra oven, tenkte jeg. Men da jeg så etter var det ingenting som skulte seg bak den luken. Altså var det bortkastet flaks.
Da jeg verken hadde fått noe gratis, eller hadde mulighet til å få nøttene jeg ville ha fra automaten, gikk jeg for det nest beste: iskaffe.
Jeg puttet på 20 kroner (ran, jeg vet) for å få leske meg med 33 cl. herlig, kald iskaffe. Deretter trykket jeg på knappen som skulle åpne luken, som nå var det eneste som skilte meg og den herlige drikken. Men så;
Knirk –knas – duuuuuur. Varehjulet bevet på seg igjen. Med ett sto jeg der, målløs, lammet, mens jeg skuet på iskaffen jeg hadde betalt 20 – tjue! – jævla kroner for, forsvinne forbi luken. Og der satt jeg skuffet igjen, med noe som liknet sjokomelk.
//: Karoline
