Mørk tid i vente?
Etter dagens håndballkamp takket venstre kne for seg, i en finte. Nå sitter jeg med et bandasjert kne, og tusen tanker farer gjennom hodet.
For noen dager siden snakket jeg om at jeg aldri har vært alvorlig skadet – vel, nå kan jeg ikke lenger si det samme . I jinxed it. DAMN!
Vi spilte håndballkamp, vi ledet masse, og det var god stemning på banen. Så satt jeg en finte, og BAM – så lå jeg på bakken og skrek, gråt og bannet. Samtidig.
Smerte. Faenskap. Tusen tanker om at jeg ikke får vært i aktivitet på lenge, lenge. Surfesesongen, i vasken. Håndball, i vasken. Snowboard, i vasken.
Hva skal jeg gjøre? Jeg fungerer ikke uten å kunne trene, bevege meg og være i aktivitet.
Skal til legen på mandag. Måtte vente til hevelsen går ned, ikke noe å gjøre nå, sa de. Faen.
Da er det bare å vente på dommen. Jeg gruer meg, og ser for meg det verste. Røket korsbånd = 1 år.
Alt mindre enn det, blir en bonus.
Dystert innlegg. Det får bare være, nå er jeg mørk som natten, innvendig.
Foto: Ove Krumsvik
//: Karoline
Ps. Takk Stine, som har vært lyset i kveld; laget mat og pratet meg rolig(ere).
det ser faktisk helt jævlig ut!
Det var (og ER) jævlig
…føler med deg, hørte hylene helt hit, sees snart.