Kampen i vaskekjelleren
Du kjenner kanskje selv til fenomenet felles-vaskekjeller, og muligens (nesten helt sikkert!) kjenner du også til problematikken rundt denne felles arenaen for klesvask: Det er sjeldent ledige maskiner..
Senarioet er ofte det samme – klesvasken har hopet seg opp til en haug på størrelse med en K2, ettersom studenttilværelsen jo ofte krever opp til flere antrekk daglig. Kanskje har du ett på skolen, deretter drar du på trening også stikker du en tur på Rokken på kvelden for å møte de herlige studentvennene. Du vil jo selvfølgelig ikke kaste bort dyrebar tid til å gjøre unyttige ting som ryddig, eller enda mindre nyttige gjøremål som klesvask – dette er altså grunnen til at klærne hoper seg opp i vaskekurven.
Så du må da innse ditt nederlag og utilstrekkelighet, bite i det sure klesvakse-eplet og drasse med deg ikke bare én, ikke to – men hele tre (!) vaskekurver ned alle de tre etasjene, over plassen (som for tiden er utsatt for snøstorm) og inn på vaskeriet. Der møter du det sørgelige synet at to bedreøvede vaskemaskiner fra steinalderen og én fra tidlig 70-tall, og tilhørende utdaterte tørketromler..
Deretter begynner kampen om maskinene. Som du kan sammenlikne med et slag Monopol: du glemmer fra gang til gang hvor langdrygt det er, det blir alltid krangling og ender alltid med
sure miner.. Likevel lærer du en del om dine motspillere, eller i dette vaskekjellerscenarioet om dine naboer, når du må ta ut deres vask av maskinen for å få plass til din. F.eks vet jeg nå hvilken klesstørrelse på både over- underdel og undertøy en random nabo har. Kan nå derfor ikke dy meg, men må dele bildet jeg fikk av henne da hennes utrolig store størrelser på overkroppen overhode ikke stemte overens med de lenger ned. Jeg så for meg et slags lyspæreformet kvinnemenneske, med stutkorte ben, og slet verre med å holde latteren innabors da eieren av tøyet kom vandrende inn i vaskeriet – til min fantasis skuffelse var ikke proporsjonene så radikale som jeg hadde forutsett.
Når tøyet ditt endelig er vasket (og selvfølgelig ikke sentrifugert skikkelig, men dryppende vått fordi slike nymotens ting fantes ikke på begynnelsen av 70-tallet), må derfor kampen om tørketromlene begynne. Og hvis du står på din rett og har akkurat rett mengde med fryktinngytende makt i øynene om at de andre bare ”kan back the hell off”, så gjør de det – stort sett! Det ingen stort sett gjør, er for øvrig å tømme lo-filteret i trommelen, så det ser ut som et årsforbruk av hybelkaniner har søkt asyl der, og fått det.
Etter tre timer med blod, svette og tårer kan du så
forlate vaskekjelleren, krysse snøstormplassen og karre deg opp alle etasjene igjen, for å så stille deg spørsmålet om hvor i svarte banan du skal tørke resten av tøyet (du kan jo ikke tørke annet enn sengetøy og håndkledene i trommelen uten å risikere å sende dem til UFF, merket jente 7 år). Det er jo ikke akkurat rom til tørkestativ på den 11 kvadrat store hybelen… Gangen har blitt tøyets fristed, eller fritidsklubb, om du vil. Mitt tøy er nemlig like rebelske som 14åringene som henger rundt nettopp på fritidsklubben – for en gang da jeg kom hjem en fredagskveld hang alt undertøyet mitt spredt rundt i oppgangen på ymse dørhåndtak, som jeg siden kunne følge som en sti inn til felleskjøkkenet. Felleskjøkken! Usj – det kan jeg komme tilbake til ved en senere anledning.
//: Karoline
