55 sekunder i fritt fall..
Du kan jo tenke deg at når du hopper fra 10 meter’n så svever du i ca 3-4 sekunder, og bare dét kiler rimelig godt i magen så da kan du bare begynne å forestille deg hvor mye det kiler i magen når du hopper ut fra et fly fra 12000 fot (ca 3600 moh). Om du ikke kan forestille deg at det kiler, så kan jeg FORSIKRE deg om at dét gjør det! Hele historien er denne; i går morges stod jeg opp som vanlig, dro til Ekeberg for å trene med en venninne (jeg har nemlig funnet ut at for å rekke å gjøre alt og møre alle de få dagene jeg er hjemme, må jeg slå sammen aktiviteter! Derav treningsdater. Så etter Line og jeg hadde pratet sjit og løpt en mil, så bar det rett videre til sushispising på brygga hvor ideen om sky diving (fallskjermhopping) kom opp, mellom all koordinering av pinner og dypping i kikoman saus.. Så da, etter å ha spist opp sushien, og gått litt på slakk line hoppet Steinar og jeg i bilen og kjørte til Tønsberg Fallskjermklubb. Etter dette gikk det slag-i-slag og jeg rakk egentlig ikke å tenke over hva jeg hadde begitt meg ut på, men etter en (veldig) kort brefing var det på med utstyr, og inn i flyet og da var det ingen vei tilbake! Så da satt jeg der da, hektet fast til en gal australiener, men ett stk. stygg flyhatt (eller hette, eller hva pokker det var), og fornuften lå igjen et sted 12000 fot under meg.. Vel vel.. Da var det vel bare å gutse på, hoppe ut og smile stort til fotograf Jarle som filmen hele turen. Og det var nettopp det jeg gjorde. Dvs, jeg og min gale australske venn, Mike. Jeg rakk egentlig ikke å få nerver eller tanker av typen “Hva pokker gjør jeg her!?”, før vi var i fritt fall – og da var det liksom ingen vei tilbake uansett. Jeg tok helt av i luften, og blåste kyss og rakk tunge om hverandre til kameramann Jarle og Mike.. Tegn av typen Tommel opp og Hang loose var også mye brukt de 55 sek vi var i fritt fall. Ellers fikk stemmebåndet også kjørt seg grunnet mye skriking mens jeg gjorde et tappert forsøk på å nye utsikten over Tønsberg by. Flott by, forresten! Så etter noen turns og spins og litt uvøren styring av meg, hadde vi igjen fast jord under bena. Da jeg våknet i går hadde jeg jammen meg ikke tenkt jeg kom til å falle ned fra himmelen med kinnene blafrende til alle kanter, i 200km/t. Men det gjorde jeg altså!
Happyface Karoline
