Dette er et helt normalt syn her i Hoddevik. Men vi prøver å fange dem når vi ser dem- og sette nikotin plaster på dem..
Det er ikke så lett når man kommer tilbake til sivilisasjonen. Da er hekken god å ha for å skafe litt landlige omgivelser!
Nå som det nærmer seg sommer og sol, er det også tid for sauemøkk og gjødsellukt. Dessuten har de nå igjen satt på plass feristene og sauene har igjen inntatt dalen. Bæ. Og la meg si deg en ting, de er ikke av de mest inteligente av dyrene du får kjøpt hos Mr. Hoddevik .. Uansett da, så løp jeg i sted ned fra fjellet og var passe sliten i kroppen da det 50 meter lenge fremme i veien stod 3 lam og 2 sauer og beitet. De stod der og ante fred og ingen fare. Ikke det at de trengte å ane noen fare, det var jo bare meg. Men deres oppfatning var tydeligvis en annen, fordi de startet å springe nedover veien som stukne griser (de hadde tydeligvis glemt at de var sauer). De løp så fort at jurene, puppene, eller hva det enn heter på sauer, spratt fra side til side og nesten veltet ungene overende, som løp ved siden av. På et tidspunkt dreit en av sauene, mest sannsynlig av redsel. Igjen, hvorfor vet ikke jeg. Så plutselig fikk en av saue-geniene en fiks idé; “La oss lage en mur av sauer!” De er jo flokkdyr, så de andre mente også at dette var løsningen. Så stilte de seg på en lang rekke, slik at de sperret av veien, med sau. Smart. Sliten som jeg var greide jeg likevel ikke la være å le av dette hysteriske synet. Og mens jeg kom nærmere sauemuren, kunne jeg nærmest se at en av sauene sa til de andre “Shit. Sleng jura på nakken og løp igjen. Hun der kommer ikke til å la seg knekke av en mur av sau!” Så da løp de igjen, så jura flagret! Litt etter kom de på dagens beste idé- å løpe ut av veien. Så da gjorde de det, og gjemte seg bak et tre. Og stirret meg i senk, som bare sauer kan, da jeg løp forbi. Dagens moral: sauer er dumme dyr, og møter du noen gang en mur av sau- løp på, til de rømmer med jura på nakken.
“..moro vi har fra morgen til kveld!” Og moro det var det- fra morgenen og tradisjonsfrokost med jentene, helt til kvelden og grilling med gode venner! Barnetog, flagg, pølser, is og hurra-rop gir godstemning. Det er ikke mulig å ikke komme i vårstemning når været er fint (på 17. mai vil det i mitt tilfelle si; opphold, men ikke stekende sol. Grunnet svart bunadstakk i ULL) Så, årets vær var, etter min mening, TOPP! Måtte lufte litt
under stakken innimellom, men det må man nesten regne med når man går Kolbotn rundt for å først se hele barnetoget, for å deretter gå ned til sentrum igjen.. Også var jo ikke temperaturen akkurat lav nede på Terrassen heller! Der var det bånn gass, 
og øl, vin og sjampanje ble villig spandert av de som hadde sittet der, siden morgenen av. Jeg greide selvfølgelig å søle ut hele mitt vinglass over hun som satt på motsatt side, slik at hun ble nokså våt.. “Men det gjør ikke noe! Hun er jo bare russ!” som jeg siden greide å si, og sant er jo det!
Forresten! En liten observasjon jeg gjorde meg denne dagen er den at flere jenter ikke helt har skjønt dette med bunadstradisjoner. Eller kanskje noen rett og slett ikke har sagt til dem at lange øredobber med slep, brunkrem på bunadskjorten og kjeder med ymse anheng fra Glitter ikke er vanlig assessoarer til bunad. Dessuten synes jeg ikke helt det sømmer seg å være dritings i bunad! Som Bjørnson sa det, en gang i tiden, er 17. mai barnas dag, og det legger en viss 
demper på stemningen å se en bunadskledd jente stå og rope på elgen, midt på Solli plass!
Det var dog det, nok en 17 mai er over… Hipp Hipp Hurra – og grattis med dagen, Norge! Det er forøvrig en annen liten detalj små barn har bitt seg merke i – strengt talt har vel ikke egentlig Norge bursdag. Men det er en “myte” jeg kan rive i stykker til neste 17. mai! 
Du kan jo tenke deg at når du hopper fra 10 meter’n så svever du i ca 3-4 sekunder, og bare dét kiler rimelig godt i magen så da kan du bare begynne å forestille deg hvor mye det kiler i magen når du hopper ut fra et fly fra 12000 fot (ca 3600 moh). Om du ikke kan forestille deg at det kiler, så kan jeg FORSIKRE deg om at dét gjør det! Hele historien er denne; i går morges stod jeg opp som vanlig, dro til Ekeberg for å trene med en venninne (jeg har nemlig funnet ut at for å rekke å gjøre alt og møre alle de få dagene jeg er hjemme, må jeg slå sammen aktiviteter! Derav treningsdater. Så etter Line og jeg hadde pratet sjit og løpt en mil, så bar det rett videre til sushispising på brygga hvor ideen om sky diving (fallskjermhopping) kom opp, mellom all koordinering av pinner og dypping i kikoman saus.. Så da, etter å ha spist opp sushien, og gått litt på slakk line hoppet Steinar og jeg i bilen og kjørte til Tønsberg Fallskjermklubb. Etter dette gikk det slag-i-slag og jeg rakk egentlig ikke å tenke over hva jeg hadde begitt meg ut på, men etter en (veldig) kort brefing var det på med utstyr, og inn i flyet og da var det ingen vei tilbake! Så da satt jeg der da, hektet fast til en gal australiener, men ett stk. stygg flyhatt (eller hette, eller hva pokker det var), og fornuften lå igjen et sted 12000 fot under meg.. Vel vel.. Da var det vel bare å gutse på, hoppe ut og smile stort til fotograf Jarle som filmen hele turen. Og det var nettopp det jeg gjorde. Dvs, jeg og min gale australske venn, Mike. Jeg rakk egentlig ikke å få nerver eller tanker av typen “Hva pokker gjør jeg her!?”, før vi var i fritt fall – og da var det liksom ingen vei tilbake uansett. Jeg tok helt av i luften, og blåste kyss og rakk tunge om hverandre til kameramann Jarle og Mike.. Tegn av typen Tommel opp og Hang loose var også mye brukt de 55 sek vi var i fritt fall. Ellers fikk stemmebåndet også kjørt seg grunnet mye skriking mens jeg gjorde et tappert forsøk på å nye utsikten over Tønsberg by. Flott by, forresten! Så etter noen turns og spins og litt uvøren styring av meg, hadde vi igjen fast jord under bena. Da jeg våknet i går hadde jeg jammen meg ikke tenkt jeg kom til å falle ned fra himmelen med kinnene blafrende til alle kanter, i 200km/t. Men det gjorde jeg altså!
Happyface Karoline
#1 Pæææær 
#2 Crowded i line upen… Ida 
#3Mads på S.u.p (stand up padle)
#4 ..meg 
#5 Jeg prøver å cross steppe.. Altså gå bortover brettet, mens man krysser bena… La meg si at det gikk, med vekslende hell!
De siste ukene har gått i en svupp, og jeg har nesten ikke rukket å registrere at de har passert! Plutselig sitter jeg på Østlandet hvor biler tuter og bråker overalt, og bølgeskvulping er kun en illusjon.. Det har vært noen fantastiske dager siden forrige blogging, og fjelltopper har blitt besteket, og bølger blitt surfet – morsomme folk har vært innom campen, og nye venner på facebook har blitt adda.. Men nå er det altså 8 dager til jeg igjen får leve det gode liv i Hoddevika – i mellomtiden skal jeg leve et særs flott og urbant liv med kafébesøk, konserter, joggeturer i parker, vennebesøk, slakkline gåing i slottsparken og prøve å unngå sprøytespisser som borrer seg inn i bare føtter..
Møtet med storbyen begynte dog ikke så bra, da jeg kom av bussen med søvn i øynene, litt skitten joggebukse, og longboardet under armen.. Er ikke dette vanlig i Oslo nei? Jeg tuslet bortover mot NSB-skranken for å levere noe gjenglemte ting etter gjestene forrige helg, og spurte godtroende en noe femenin mann, om jeg kunne la posen ligge hos dem i noen timer. Han så skeptisk på meg, og jeg forstod fort at jeg her ble ansett som en selvmordsbomber eller noe, da hans velvilje og hjelpsomhet satt noe lagt inne.. Men jeg dro på med både sjarme og lovninger om at jeg ikke var noen bomber, så han sa at “ok, la gå da”
Da jeg etterhvert kom meg til riktig perrong annonserte de på callingen at man måtte “holde øye med bagasjen sin, til alle tider!” Noe jeg jo ikke hadde tenkt over, så etter dette voktet jeg bagasjen min som en hauk helt til toget kom..
Etter noen timer på øyet meldte naturabstinensene seg, så jeg dro for å hente lillesøster på 7 år, og dro henne med ut på en 3timers sykkeltur, slik at jeg kunne stå på longboard ved siden av – om man ikke har mulighet til å surfe, hvorfor ikke asfaltsurfe!? Så da lokket jeg med en morsom lekeplass en halv mil unna og hun syklet så langt hun aldri hadde gjort før
I dag blir det konsert og byvandring i vårkvelden – blir nok fint det også!
